Lagringsbegrensninger

Lagringsbegrensninger refererer til restriksjoner på hvor mye data et system, en tjeneste eller en enhet kan lagre. Begrensningene kan være fysiske, knyttet til lagringsmedier eller kapasitet, eller logiske, som kvoter og policyer i programvare og skytjenester.

Typene begrensninger varierer. Harde grenser er definitive og krever konfigurasjonsendringer eller oppgradering for å øke plass. Myke grenser varsler brukere og kan midlertidig blokkere ytterligere lagring. Ofte skiller man også mellom brukerkvoter, prosjekt- eller beholderkvoter, og regler for databevaring og utsletting.

Årsaker til lagringsbegrensninger inkluderer kostnader, ytelse og pålitelighet; å sikre at systemet ikke overskrider tilgjengelig kapasitet. I tillegg kommer krav om databevaring og sletting, som følger lover og forskrifter om personvern og arkivering.

Konsekvenser av å nå eller overskride en grense kan være feil i skrivoperasjoner, applikasjonsfeil eller tap av ny data hvis automatiske slettingsrutiner aktiveres. Vanlige håndteringsstrategier er arkivering av eldre data, komprimering, deduplisering, og innføring av flersjiktet lagring og livssykluspolicyer.

Innføring av lagringsbegrensninger skjer i ulike domenersystemer. I filsystemer brukes brukerkvoter; i skytjenester har kontoer, bøtter eller containere kvoter. Databaser kan ha begrensninger på loggdata eller historiske data, og organisasjoner kan etablere egne regler for retention og sletting.

Når man designer systemer med lagringsbegrensninger, bør man overvåke kapasitet, sette varsler og automatisere livssyklusprosedyrer for å unngå uventet datatap eller tjenesteavbrudd.