Kulturarvlagring

Kulturarvlagring er praksis og infrastruktur for lagring, bevaring og tilgjengeliggjøring av kulturarv i både fysisk og digital form. Målet er å sikre langvarig bevaring, autentisitet og tilgang for forskning, utdanning og offentlig kulturforståelse.

Omfanget omfatter objekter og materialer som museiinventar, arkivdokumenter, fotografier, filmer og lydopptak, samt digitale samlinger som 3D-modeller, tekstdokumenter og metadata. Bevaring skjer gjennom konservering, riktig miljø og sikkerhet for fysiske objekter, og gjennom digitalisering, migrasjon og formatbevaring for digitale filer. Metadatainnsamling og kontekstualisering er sentralt for gjenfinning og forståelse.

Bevaringsprinsipper inkluderer lengst mulig bevaring av originalitet og integritet, planlagt migrasjon til oppdaterte teknologier, migrasjon av filformater, kopiering og redundans, samt dokumentasjon av bevaringsprosesser og anskaffelser. Bruk av standarder for metadata og teknisk informasjon, som Dublin Core, METS og PREMIS, støtter interoperabilitet og langsiktig tilg jengelighet.

Infrastruktur for kulturarvlagring består av fysiske lagringslokaler med klimakontroll og sikkerhet, samt digitale depot- eller repositorieløsninger som sikrer redundans og geografisk spredning. Organisatorisk ligger ansvaret ofte hos museer, arkiver, biblioteker og offentlige kulturinstitusjoner, gjerne koordinert gjennom nasjonale eller regionale retningslinjer og finansieringsordninger.

Utfordringer inkluderer kostnader, teknologisk foreldelse, formater som blir utdaterte, rettighets- og personvernhensyn samt behovet for kompetanse og samarbeid. Kulturarvlagring har betydning for bevaring av samfunnets minner, forskning og kulturell identitet, og for å sikre åpen og rettferdig tilgang til kulturarven over tid.