Kontrastforsterkning

Kontrastforsterkning refererer til teknikker som øker forskjellen mellom lysstyrkenivåer i et bilde for å gjøre detaljer tydeligere. Målet er å forbedre synligheten av strukturer som kan være vanskelig å se i bilder med lav kontrast eller begrenset dynamisk område. Dette brukes i mange anvendelser, inkludert fotografering, medisinsk bildediagnostikk, fjernmåling og mikroskopi.

Metodene deles ofte inn i globale og lokale. Globale metoder justerer hele bildet samtidig, for eksempel histogramutjevning, histogramstretching og gamma-korreksjon. Lokale metoder opererer på små områder for å bevare detaljer i høylys, slik som CLAHE (Contrast Limited Adaptive Histogram Equalization). Andre teknikker inkluderer unsharp masking for kantforsterkning og HDR-teknikker med tonemapping for å forbedre dynamisk område i scener med stor lysvariasjon.

Kontrastforsterkning kan forbedre synlighet av detaljer og kontrast i bilder, men kan også forsterke støy, introdusere kunstige kanter eller halo-effekter, og i farger potensielt endre fargetoner hvis ikke riktig kontrollert. Valg av metode og parametere avhenger av bildeinnhold og anvendelse, og i sanntidsskanninger må beregninger være effektive.

Evaluering skjer ofte gjennom subjektiv visuell vurdering og objektive mål som kontras-to-støy-forhold (CNR), dynamisk rekkevidde og struktursimilitet (SSIM). Oppsett av parametere bør unngå overforsterkning for å bevare troverdighet og redusere artefakter. I medisinsk og vitenskapelig bruk kreves ofte dokumentasjon og validering av kontekst og begrensninger.

Se også: bildebehandling, histogramutjevning, CLAHE, gamma-korrigering og tonemapping.