Kompilatoroptimisering

Kompilatoroptimisering refererer til prosessen der en kompilator analyserer og endrer kildekode før den genererer maskinkode for å forbedre ytelsen, effektiviteten eller andre egenskaper av det resulterende programmet. Formålet er å optimalisere koden uten å endre dens funksjonelle oppførsel. Optimiseringer kan omfatte forskjellige teknikker, avhengig av målplattform, språk og brukerens behov.

En av de mest vanlige optimiseringsteknikkene er *konstantfolding*, hvor matematiske uttrykk med kjente verdier beregnes på kompileringstid i stedet for på kjøretid. Dette reduserer beregningsbelastningen under programets utførelse. Andre teknikker inkluderer *dead code elimination*, hvor ubenyttet kode fjernes for å spare ressurser, og *loop unrolling*, hvor iterasjoner i løkker utvides manuelt for å redusere kontrollflyt og forbedre cache-håndtering.

Kompilatorer bruker også *registerallokering* for å optimalisere bruken av prosessorens register, som er raskere tilgjengelige enn minne. *Inlining* av små funksjoner kan unngå kalloverhead, mens *peephole-optimering* korrigerer små ineffisienter i maskinkoden. Avanserte kompilatorer kan også bruke *profilguided optimization* (PGO), der programmet kjører med typisk innmat før kompilering for å identifisere og optimalisere ofte brukt kode.

Optimeringer kan påvirke både hastighet og minnebruk, men kan også øke kompileringstiden eller programstørrelsen. Kompilatorer tilbyr ofte forskjellige optimiseringsnivåer, der brukeren kan velge mellom balanse mellom ytelse og ressursbruk. Overdreven optimisering kan imidlertid føre til uforutsigbar eller vanskelig vedlikeholdelig kode, noe som gjør at kompromisser ofte må tas.