Kobberlegeringer

Kobberlegeringer er metalliske blandinger der kobber er hovedelementet. Ved å tilsette andre metaller som tin, sink, nikkel eller aluminium, oppnås egenskaper som økt styrke, hardhet, slitestyrke, bedre bearbeidbarhet og varierende korrosjonsmotstand. Sammensetningen og tilsetningsmetodene bestemmer bruksområder og ytelse.

De viktigste gruppene er bronser (kobber med tin, og av og til fosfor eller andre elementer) og messing (kobber med sink). Bronser er ofte hardere og mer slitesterke, mens messing typisk er mer formbart og har en gullaktig farge. I tillegg finnes spesiallegeringer som cupronikkel (kobber-nikkel) med høy korrosjonsmotstand, aluminiumbronse og silisiumbronse.

Egenskaper og anvendelser: kobberlegeringer beholder god elektrisk og termisk ledning, god motstand mot visse korrosjonstyper og varierende mekaniske egenskaper avhengig av sammensetning. Brukerområder inkluderer elektriske ledere og terminals, rør og ventiler, leker og gir, maskindeler og tannhjul, samt mynter, ornamenter og musikkutstyr som klokker og klokkeverk. Spesiallegeringer som cupronikkel brukes i maritim industri og kryptografisk utstyr på grunn av sin korrosjonsmotstand i sjøvann.

Produksjon og historie: kobberlegeringer ble utviklet tidlig i menneskers metallurgi, med bronsealderen som en viktig milepæl. Moderne produksjon skjer ved smelting og nøyaktig tilsetning av legeringsmetaller, etterfulgt av forming gjennom smiing, støping eller maskinbearbeiding. Typiske komposisjoner: bronse ca. 88–95% Cu og 5–12% Sn; messing (kobber-sink) varierende, ofte 55–85% Cu og 5–45% Zn. Cupronikkel inneholder vanligvis 70–90% Cu og 10–30% Ni.