Kjemikalieavstøting

Kjemikalieavstøting er et begrep som beskriver hvordan en overflate eller et materiale motstår eller reduserer kontakt med kjemikalier. Begrepet omfatter to hovedaspekter: kjemisk motstand, som hindrer kjemisk nedbrytning eller korrosjon av materialet, og kjemisk avstøting eller lav overflateenergi, som reduserer våtning og adhesjon av kjemikalier. Det brukes innen materialvitenskap, overflatekjemi og prosessindustri for å beskrive egenskaper som holder under høy innvirkning av kjemikalier eller væsker.

Overflatens avstøting av kjemikalier påvirkes av blanding av faktorer som overflateenergi, topografi og temperatur, samt kjemikalienes sammensetning og pH. Materialer med lav overflateenergi og kontrollert tekstur kan gi bedre avstøting og redusert adhesion av væsker og gjenstander. Beskyttende belegg som gir kjemisk motstand og/eller lav wetting inngår ofte i løsningen. Vanlige eksempler på belegg er PTFE og andre fluoropolymerer, silanbaserte belegg og keramiske belegg som gir passivering eller korrosjonsmotstand.

Målemetoder for kjemikalieavstøting inkluderer måling av kontaktvinkler for væsker for å vurdere våtbarhet, samt kjemiske tester som vurderer motstand mot korrosjon og kjemisk degradering. Slike tester kan omfatte vektbaserte korrosjonstester, potentiodynamisk polarisasjon eller elektrokjemiske impedansmålinger, og brukes til å evaluere egnethet i aggressive miljøer, prosessutstyr og laboratorieutstyr.

Anvendelser omfatter prosessutstyr i kjemisk industri, lagring og transport av aggressive løsninger, laboratorieglass og apparatur, samt overflatebeskyttelse på medisinsk og elektronisk utstyr hvor korrosjon og forurensing må minimeres. Kjemikalieavstøting er derfor sentralt for holdbarhet, sikkerhet og ytelse i mange tekniske sammenhenger.