Isotoproduksjon

Isotoproduksjon er prosessen der nye isotoper av et grunnstoff fremstilles ved kjernereaksjoner. Isotoper som produseres, kan være radioaktive eller stabile, men de radioaktive isotopene har særlig viktige anvendelser i medisin, industri og vitenskap. Formålet med isotoproduksjon er å skaffe isotoper som har egenskaper som gjør dem nyttige som sporstoffer, diagnostiske eller terapeutiske midler, eller som forskningsverktøy.

De vanligste produksjonsmetodene er bruk av nøytronreaktorer og av partikkelakseleratorer. I reaktorer skjer produksjonen ofte ved nøytronregistrering (n,γ) eller ved fisjon, noe som gir et bredt spekter av radioaktive isotoper. I akseleratorer genereres isotoper ved bombardement av mål med protoner eller andre partikler, og reaksjoner som (p,n), (d,p) eller spallasjon gir raskt mange nye isotoper. Et tredje prinsipp er bruk av generatorer, som produserer datterisotoper lokalt fra et lengre levetid foreldremolekyl, for eksempel Mo-99 til Tc-99m eller Ge-68 til Ga-68.

Vanlige isotoper omfatter Tc-99m (diagnostisk bildediagnostikk), F-18 (PET), I-131 (terapi og diagnostikk), Lu-177 og Ga-68 (radiofarmasøytiske sporstoffer), samt C-11 og N-13 i kinetiske studier. Bruken spenner fra diagnostikk og behandling av sykdommer til industrielle radiotracer og fundamentale forskningsstudier i kjernefysikk.

Sikkerhet og regulering er sentralt i isotoproduksjon. Produksjon, lagring og transport av radioaktive isotoper følger strålingsvern og internasjonale og nasjonale forskrifter, blant annet om god produksjonspraksis for radiopharmaceuticals og kvalitetskontroll av produkter. Tilgjengelighet og pris påvirker også utviklingen av nye produksjonsmetoder og alternativer.