Investeringsutgifter

Investeringsutgifter er kostnader som påløper ved anskaffelse, bygging eller vesentlig forbedring av anleggsmidler eller immaterielle eiendeler. Slike utgifter anses å gi framtidige økonomiske fordeler og blir derfor kapitalisert og bokført som en del av eiendelens kostpris i stedet for å belaste resultatet umiddelbart. Dette skillet skiller investeringsutgifter fra driftsutgifter, som føres som kostnader i samme periode de påløper.

Eksempler på investeringsutgifter inkluderer kjøp av tomt, bygninger, maskiner og kjøretøy, samt tilleggsutgifter for å få eiendelen i bruk: frakt, installasjon, testing, programvare og lisenser, juridiske og konsulenthonorarer, og merverdiavgift som ikke er fradragsberettiget. Kostnader til forbedringer eller betydelige oppgraderinger som forlenger eiendelens forventede levetid eller produksjonsevne, regnes også som investeringsutgifter. Renter på finansiering under konstruksjon kan også kapitaliseres i henhold til gjeldende regler.

Når utgiftene har blitt kapitalisert, avskrives eller amortiseres eiendelen over dens forventede levetid. Kostnader for vedlikehold og mindre reparasjoner blir normalt ikke kapitalisert, men belastes periodens resultat. Eventuelle nedskrivninger eller verdifall vurderes separat gjennom impairment.

Regnskapsmessig og skattemessig behandling varierer etter regelverk og land. I mange regnskapsrammeverk bestemmes kapitalisering av grenseverdi og forventet nytteperiode, og detaljene kan være underlagt annen lovgivning for skatt og avskrivninger. Etter hvert år legges det ofte opp til revisjon og oppdatering av kapitaliseringspolicy.

Praktiske forhold inkluderer viktigheten av klare retningslinjer for hva som skal kapitaliseres, dokumentasjon av kostnader og vurdering av levetid. God intern kontroll rundt investeringsprosjekter er viktig for pålitelig finansiell rapportering.