Hovedverbetet

Hovedverbetet, ofte kalt hovedverbet, er det hovedverb i en setning som bærer den leksikalske innholdet i predikatet. Det er det verbet som uttrykker handling eller tilstand, mens hjelpeverber (hjelpeverb) brukes for å danne tider, aspekt og modus. I norsk grammatikk står hovedverbet i fokus som kjernen i verbfrasen, og det kan være i ulike former avhengig av setningens konstruksjon.

I en enkel tidsform uten hjelpeverb er hovedverbet også det finite verbet i setningen. Eksempel: Jeg spiser et eple. Her er spiser hovedverbet og også det finite verbet i setningen. I setninger med hjelpeverb eller modalverb utgjør hovedverbet ofte ikke den finite delen; hjelpeverbet bærer bøyningen, mens hovedverbet fremtrer i en ikke-finite form som infinitiv, presens partisipp eller supin: Jeg har spist et eple. Her har er hjelpeverbet, og spist er hovedverbet i perfektaspektet.

Når modale eller perifrasiske konstruksjoner brukes, følger hovedverbet ofte i infinitiv eller annen ikke-finite form: Han vil lese. Her er lese hovedverbet i infinitiv, mens vil fungerer som hjelpeverb. I passiv eller perfektbøyninger kan hovedverbet også brukes i perfekt participium, som i Det er gjort. Her er gjort hovedverbet i participial form, mens er er hjelpeverbet.

Hovedverbetet er samtidig tematisk distinkt fra hjelpeverbet ved at hovedverbet typisk gir den semantiske kjernen i predikatet, mens hjelpeverbet bidrar til å uttrykke tid, aspekt, stemning eller modus. I ulike syntaktiske konstruksjoner kan hovedverbet derfor innta finite eller non-finite former.