Hovedproblemstillingen

Hovedproblemstillingen er den sentrale formuleringen som beskriver hva som skal undersøkes i et forskningsprosjekt, en master- eller bacheloroppgave, eller en rapport. Den fungerer som en navigasjonslinje som avgrenser temaet, klargjør hva som er viktig å finne ut, og gir retning for valg av metode og analyse.

Formålet er å avklare forskerens intensjon i en kort formulering, og gjøre det mulig å vurdere relevans, avgrensning og forventede bidrag. Ofte uttrykkes den som et spørsmål eller som en påstand som kan diskuteres. En god hovedproblemstilling peker mot et bestemt kunnskapsfelt og kobler problemfeltet til forskningens teoretiske rammeverk.

Struktur og kvalitetskriterier: En god hovedproblemstilling er konkret, avgrenset, realistisk i forhold til tid og ressurser, og relevant for fagfeltet. Den bør være forskbar eller debatterbar, og knytte seg til tilgjengelige data og metoder. Klarhet og presisjon er viktig; unngå brede eller vage formuleringer.

Utformingsprosess: Utforming innebærer å identifisere et kunnskapsrom eller en praksis som mangler belysning. Deretter omskrives dette til ett klart spørsmål eller en tydelig problemstilling. Bruk av presise handling verba (hvordan, hva, hvorfor) og å unngå tvetydige uttrykk er nyttig. Det er vanlig å iterere og få tilbakemelding fra veileder og medstudenter.

Sammenheng i arbeidet: Hovedproblemstillingen ligger til grunn for forskningsdesign, valg av metode, datainnsamling og analyse. Den kan justeres i løpet av arbeidet, men bør være spesifikk og vurderbar gjennom forskningsprosessen.