Hovedmåter

Hovedmåter er de dominerende metodene eller tilnærmingene som brukes for å oppnå et bestemt formål innen et gitt fagfelt. Begrepet brukes ofte når man beskriver hva som regnes som de mest relevante måtene å samle data, analysere informasjon eller gjennomføre en praksis på – i motsetning til mindre sentrale eller midlertidige tilnærminger.

I praksis kan hovedmåter variere betydelig mellom disipliner. Innen forskning deles ofte metoder inn i kvalitative og kvantitative, samt blandingsmetoder. Kvalitative hovedmåter kan omfatte intervjuer, fokusgrupper og etnografisk feltarbeid, mens kvantitative hovedmåter ofte innebærer spørreundersøkelser, eksperimenter og statistisk analyse. I tekniske og profesjonelle sammenhenger kan hovedmåter være laboratorieforsøk, simuleringer, case-studier eller feltobservation.

Det som karakteriserer en hovedmåte er relevans og anvendbarhet i forhold til målene, samt vurdering av kvalitetsegenskaper som validitet, reliabilitet og etikk. Valg av hovedmetoder tilpasses konteksten, tilgjengelige ressurser og tidsrammer. Det er vanlig å begrunne hovedvalgene i prosjektbeskrivelser eller forskningsdesign.

Når man identifiserer hovedmåter i et prosjekt, er det nyttig å kartlegge formål, spørsmål eller mål, samt hvilke typer bevis som trengs, og hvilke praksiser som er vitenskapelig eller faglig anerkjente i feltet. Hovedmåter gir en overordnet ramme for hva som regnes som primære verktøy og metoder i et arbeid.