HerbigHaroobjekter

Herbig-Haro-objekter, ofte forkortet HH-objekter, er små, lyssatte områder i stjerneformende områder. De observeres som knuter og fortetninger langs kollinerte utslippsstråler fra unge stjerner og protostjerner. HH-objektene ble oppdaget og beskrevet uavhengig av George Herbig og Guillermo Haro på 1940- og 1950-tallet, og navnet betegner derfor gjensidig identifiserbare hindre i stjernedannelse.

Dannelse og karakteristikk

HH-objekter dannes når en kollimert jet av gass slippes ut av en svært ung stjerne og treffer det omgivende molekylære skiktet. Kollisjonene skaper sjokkbølger som varmer og ioniserer gassen, noe som gir radiative emisjon. I optisk bølgelengde dominerer linjene som H-alpha og [S II], sammen med andre metalliske linjer som [O I] og [N II]. I støvete områder kan tilsvarende sjokker observeres i nærinfrarødt som H2-emisjon. Delene av jet kan fremstå som små knuter eller som buede sjokkskyer (bow shocks) langs utløpsretningen. Typiske utstrekninger er subparsekiske, ofte noen få arksekunder til få arkminutter, avhengig av avstand.

Betydning og forekomst

HH-objekter viser hvordan protostjerner etablerer og driver utstøtning av materie under tidlige stadier av stjernedannelse. De gir innsikt i accretion, jet-dannelse og feedback til det omkringliggende miljøet. Ut over optiske observasjoner finnes tilsvarende sjokker i infrared, som avslører utbredelsen av slike utløpsfenomener i tettere støv- og gassmiljøer. Av og til forekommer flere objekter langs en jet, og hele strukturer kan være synlige over flere lysår i skyen.

Eksempler

Noen velkjente HH-objekter inkluderer HH 1/2 og HH 34 i Orion-området. HH-objekter er dynamiske og kan endre utseende over tiår på grunn av bevegelse av knutene og updatedymling av støt.