Gravitasjonsassister

Gravitasjonsassister, også kalt gravitasjonsassistanse, er en romfartsteknikk der et romfartøy bruker gravitasjonen til et planet eller et annet himmellegeme i bevegelse for å endre bane og hastighet. Målet er å få romfartøyet til å få en endring i sin bane rundt solen uten å bruke drivstoff, eller å få en større endring enn det som ellers ville vært mulig.

Fysisk fungerer gravitasjonsassisten ved at romfartøyet trekkes inn mot og passerer forbi et bevegelig legeme. Gjennom dette møtet veksler fart og retning i planetens referanseramme, og i solsystemets referanseramme kan romfartøyet få en netto økning eller reduksjon i heliocentrisk hastighet. Endringen avhenger av geometrien i møtet, planetens hastighet og romfartøyets inn- og utgangsvinkel. Energi og momentum overføres mellom romfartøyet og planeten; planetens påvirkning er svært liten, men i praksis gir det romfartøyet mulighet til å nå ellers utilgjengelige mål.

Bruk og betydning. Gravitasjonsassister har blitt brukt i mange misjoner for å spare drivstoff og tid. Kjente eksempler inkluderer NASA/Voyager-misjonene som opererte i og rundt Jupiter og Saturn, og New Horizons, som fikk en hjelpende hastighetsøkning fra Jupiter før reisen mot Pluto. Cassini–Huygens og Rosetta benyttet også en rekke gravitasjonsassists for å nå sine mål i deres respektive baner og tidsrammer. Planlegging av slike manøvrer krever nøyaktig beregning av planetenes posisjon og fart, samt romfartøyets bane—små avvik kan avlede hele flyturen.

Gravitasjonsassister er et sentralt verktøy i moderne romfart, som gjør langdistansemarsjer mer fleksible og drivstoffeffektive.