Forbrytelsene

Forbrytelsene er betegnelsen som brukes om handlinger eller unnlatelser som er straffbare etter norsk lov. Begrepet er sentralt i strafferettslig språk, og forbrytelser er nedfelt i Straffeloven og andre lover som fastsetter hva som er ulovlig og hvilke straffer som kan ilegges. En forbrytelse kan ramme enkeltpersoner, samfunnet eller staten og kan være av varierende art, fra vold mot person til økonomiske eller miljømessige skader.

En forbrytelse krever vanligvis to hovedkomponenter: en handling eller unnlatelse (actus reus) og et mentalt element (mens rea) – skyld. I mange tilfeller må skyldkravet dokumenteres utover rimelig tvil. Noen lovbrudd er imidlertid strengt ansvarsgrunnede og krever ikke bevis på skyldfull hensikt; da er ansvaret knyttet til selve handlingen eller omstendighetene rundt den.

Forbrytelsene inndeles ofte etter type eller alvorlighetsgrad. Typiske kategorier inkluderer vold og trusler, skadeverk og tyveri, bedrageri og annen økonomisk kriminalitet, samt miljø- og narkotikaforbrytelser. Mindre forseelser kan gi bøter eller kortere straffeperioder. I praksis varierer klassifiseringen mellom rettssystemer og tidsperioder, men prinsippet om at alvorlige lovbrudd medfører strengere straffer er vanlig.

Bevisbyrden og rettsforfølgning ligger hos offentlig myndighet. Når en sak tas opp til rettsforfølgning, skal bevisene vurderes av domstolen, som avgjør skyld og passende straff i tråd med lovverket og prinsippene om rettferdig rettergang.

Etymologi: Ordet forbrytelse kommer fra for- og bryte, bokstavelig talt "å bryte loven".