Forbrenningsfare

Forbrenningsfare betegner risikoen for at varmeutvikling i et materiale eller en prosess fører til antennelse eller eksplosjon. Begrepet brukes i sikkerhetsarbeid og risikovurderinger for å beskrive forhold som kan få et stoff til å selvoppvarmes eller til å danne damper eller støv som kan antennes ved gnist, varme eller åpne flammer. Forbrenningsfare omfatter både organiske materialer som kan varme seg opp over tid og kjemiske prosesser som genererer varme eller brannfarlige blandinger.

Årsaker til forbrenningsfare inkluderer selvoppvarming av organiske materialer som linolje, fettavfall eller våte kluter som inneholder olje, samt eksotermiske kjemiske reaksjoner i ustabile løsninger eller peroksider. Dannelse av brannfarlige damper eller støv i arbeidsmiljøer kan også bidra, så vel som varmeflater, friksjon og elektriske varme- eller gnistsignaler som kan antenne en oppvarmet kilde. Eksempelvis kan løsninger og avfall som inneholder olje eller organiske væsker selvoppvarmes hvis de ikke får tilstrekkelig kjøling eller ventilasjon.

Forebygging og kontroll av forbrenningsfare bygger på god varme- og blandingskontroll, riktig lagring og adskillelse av potensielt reagerende eller brannfarlige materialer, og fjerning av potensielle tennkilder. Det er viktig å unngå oppsamling av viskøse materialer og løsningsmidler i varme områder, sikre god ventilasjon og kontinuerlig temperaturovervåking. Regelmessige risikovurderinger og opplæring av ansatte i riktig håndtering og nødrutiner er også sentrale tiltak.

Regelverk og veiledning varierer, men de fleste land krever klare prosedyrer for håndtering, lagring og beredskap knyttet til forbrenningsrisiko i industri og arbeidsmiljøer. Norske og internasjonale standarder gir ytterligere krav til risikovurdering, merking, lagring og tilgjengelig slukkeutstyr.

---