Flytestrømingsgrense

Flytestrømingsgrense er et begrep som brukes i fluiddynamikk og beslektede fag for å beskrive terskelen for når et stoff eller objekt forblir oppdrift i en væske og transporteres av strømmen, i motsetning til å synke eller ligge stillestående. Begrepet understreker balansen mellom oppdrift (buoyancy), gravitasjon og de hydrodynamiske kreftene som virker på objektet, som drag og i noen tilfeller løft.

Definisjon og tolkning

Flytestrømingsgrense kan defineres som en kritisk tilstand der de samlede krefter som virker på en partikkel eller et legeme i væsken fører til at det blir oppslukt og ført med flyten, i stedet for å synke. Denne terskelen kan uttrykkes som en kritisk hastighet, kritisk skjærkraft eller en lignende målbar størrelse som avhenger av partikkelens størrelse, tetthet, form, væskens viskositet og tetthet samt strømmenes regime (laminær eller turbulent).

Metoder for fastsettelse

- Eksperimentelt: testing i en flume eller rørløp der man observerer inninnelse av transport for partikler med gitt størrelse og tetthet.

- Teoretisk: balanse av krefter (tyngdekraft vs. oppdrift og drag) og bruk av relevante draglover, som Stokes’ lov i laminar strøm og mer generelle modeller i turbulent regime. Inntrening i sedimenttransport kobles ofte til innledende bevegelse, for eksempel ved tilnærminger som Shields-parameteren.

Anvendelser

- Sedimenttransport i elver og kystmiljøer, hvor flytestrømingsgrensen er sentral for design av elevasjon, dambygging og erosjonskontroll.

- Prosess- og kjemiteknikk der flytende medier transporterer flytende eller suspendert materiale.

- Mikrofluidikk og biomedisinske strømmer der celler eller små partikler må holdes i suspensjon.

Begrensninger

Grensen er sterkt avhengig avPartikkel- og væskeegenskaper samt strømregimet, og er derfor kontekstspesifikk.