Følelsesreguleringen

Følelsesreguleringen er prosesser som gjør at et menneske kan påvirke hvilke følelser som oppstår, hvor intense de er, og hvordan de blir opplevd og uttrykt. Dette inkluderer både å oppfatte og vurdere følelsesmessige tilstander, og å velge og bruke strategier for å endre dem i samsvar med mål og situasjon.

En ofte brukt ramme er Gross’ prosessmodell for følelsesregulering, som foreslår ulike trinn der regulering kan gripe inn: situasjonsvalg, situasjonsmodifikasjon, oppmerksomhetsdisponering, kognitiv endring og responsmodulering. Bevisst brukte strategier inkluderer kognitiv omvurdering (omtolkning av situasjonen), distraksjon, avledning, aksept og oppmerksamhetsbasert praksis som mindfulness. Det finnes også mindre adaptive strategier som undertrykkelse.

Reguleringen utvikler seg gjennom livsløpet og påvirkes av temperament, utvikling av selvreguleringsferdigheter, og kontekstuelle forhold som familie, skole og kultur. Individuelle forskjeller i blant annet arbeidsminne og funksjon i frontallappen kan påvirke evnen til å regulere følelser. Alder og kjønn kan også spille en rolle i hvilke strategier som er mest effektive eller sosiale akseptable.

Knyttet til klinikk er vansker med følelsesregulering sentralt i mange psykiske lidelser, som depresjon, angstlidelser og borderline personlighetsforstyrrelse. Behandling består ofte av integrerte behandlingstilnærminger som kognitiv atferdsterapi, dialektisk atferdsterapi og mindfulness-baserte programmer. Måling av reguleringsevne gjøres ved selvrapportskjemaer som DERS og ved atferdstester. Neurobiologisk involvering omfatter vanligvis interaksjon mellom prefrontal cortex og amygdala, som ligger til grunn for vurdering og kontroll av følelsesreaksjoner.