Donororganer

Donororganer er organer som tas fra en donor og transplanteres til en mottaker. De kommer fra levende givere eller avdøde donorer. De vanligste organene som transplanteres er nyrer, lever, hjerte, lunger og bukspyttkjertel; i tillegg brukes vev og andre organer i enkelte tilfeller. Transplantasjon kan være livsforlengende ved alvorlig organfeil og gir ofte betydelig forbedret livskvalitet og forventet levetid.

Avdøde donorer og samtykke

Avdøde donorer må oppfylle medisinske kriterier for dødsfastsettelse, ofte hjernedød eller sirkulasjonsovergang. Før organer tas ut vurderes infeksjon, kreft og organfunksjon for å sikre sikkerhet og egnethet. Levende givere kan også bidra, for eksempel ved å gi en nyre eller del av leveren eller bukspyttkjertelen, gitt at de oppfyller krav til helse og sikkerhet. Samtykke til donasjon varierer mellom land og regioner; i mange steder er familie eller pårørende involvert i beslutningen også.

Prosess, matching og tildeling

Etter samtykke og klinisk vurdering blir organer testet og matchet mot mottakere basert på faktorer som blodtype og medisinsk behov. Nasjonale eller regionale transplantasjonsorganer koordinerer tildelingen og overvåker at prosessen skjer rettferdig og sikkert. Familien til donoren blir ofte informert og kan delta i beslutningsprosessen.

Bevaring, logistikk og etikk

Organer må transplantasjoneres raskt og bevares ved kjøling eller spesialbehandling før kirurgi. Logistikk mellom sykehus, operasjonsrom og transport er avgjørende. Etiske spørsmål inkluderer samtykke, rettferdig fordeling og beskyttelse mot misbruk eller transplantasjonstraficking. Organmangel er en vedvarende utfordring.

Resultater og oppfølging

Transplantasjoner kan gi betydelige forbedringer i livskvalitet og overlevelse. Pasienter må ta immunsuppresjon for å hindre avstøtning, med risiko for bivirkninger og infeksjoner. Langsiktig oppfølging er nødvendig for å ivareta gjenoppretting og funksjon av det transplanterte organet.