Detektorene

Detektorene er en samlebetegnelse for enheter som oppdager og måler ulike fysiske eller kjemiske størrelser, og som konverterer stimuli til målbare signaler. De finner bred anvendelse i vitenskap, industri og dagligliv, og varierer betydelig i prinsipp, størrelse og presisjon.

Grunnprinsippet i de fleste detektorer er at et input påvirker et følsomt medium og gir et elektronisk signal. Dette kan være strøm eller spenning endret av partikler, stråling, lys eller kjemiske forbindelser. Signalene kan videre forsterkes, leses av og analyseres for å bestemme intensitet, energi, retning eller tilstedeværelse.

Vanlige kategorier inkluderer ioniserings- og gassdetektorer (for eksempel Geiger-Müller-rør), scintillasjonsdetektorer kombinert med fotomultiplikator eller fotodetektorer, halvlederdetektorer basert på silisium eller andre materialer, og fotodetektorer for synlig eller infrarød lys. Hver type har egne fordeler og begrensninger i forhold til effektivitetskoeffisient, oppløsning, feltstabilitet og responstid.

Bruksområder spenner fra grunnforskning i partikkelfysikk og medisinsk bildediagnostikk til sikkerhet, industriell prosesskontroll og forbrukerelektronikk. I medisin brukes detektorer i røntgen- og PET-bildediagnostikk, mens i industrien de letter måling av stråling og kontroll av produksjonsprosesser. I hverdagen finner man sensorer for lys, berøring og temperatur i mobiltelefoner, kameraer og andre enheter.

Historisk utviklet detektorteknologi seg fra tidlige mekaniske måleverktøy til elektroniske sensorer, med betydelige fremskritt i 1900-tallet og senere som økte presisjon og responstid.