CubeSatstandarden

CubeSatstandarden er en åpen design- og grensesnittstandard for små satellitter kjent som CubeSats. Den ble utviklet på slutten av 1990-tallet av professorer ved California Polytechnic State University, San Luis Obispo, og Stanford University, med mål om å gjøre det rimeligere og lettere å designe, bygge og lansere utdannings- og forskningssatellitter ved å bruke modulære byggesteiner. Standarden angir fysiske dimensjoner, grensesnitt og miljøkrav som gjør det mulig å sette sammen interoperable busser og last.

Dimensjoner og vekt: En 1U-cubesat måler 10 cm i hver retning. Maksimal masse per 1U er omtrent 1,33 kg. Vanlige konfigurasjoner inkluderer 2U (20 x 10 x 10 cm, ca. 2,66 kg), 3U (30 x 10 x 10 cm, ca. 3,99 kg) og 6U (60 x 10 x 10 cm, ca. 7,98 kg). Størrelsen og vekten er angitt for å lette utforming av komponenter og valg av bærere og deployere.

Grensesnitt og testing: CDS-en (CubeSat Design Specification) definerer mekaniske monteringspunkter, elektriske grensesnitt og kommunikasjonsbuss, samt miljøtester som vibrasjon og termisk vakuum for å simulere romforhold og sikre overlevelse under oppdrag. Standarden er vedtatt som en åpen referanse og brukes av leverandører som utvikler bus- og payloadmoduler samt deployere.

Bruk og deployering: CubeSats brukes hovedsakelig av universiteter, forskningsinstitusjoner og små selskaper som et lavkostnads verktøy for utdanning og pilotstudier. Satellittene lans i en rekke rommiljøer og blir ofte frigjort fra en standardisert deployer, for eksempel Poly-Pico Satellite Orbital Deployer (P-POD) eller andre mekanismer.

Historie og betydning: Ideen ble etablert av Jordi Puig-Suari og Bob Twiggs gjennom et samarbeid mellom Cal Poly SLO og Stanford i løpet av 1990-tallet, og har utviklet seg til et av verdens mest brukte rammeverk for små satellitter. CubeSat-standarden har fremmet utdanning og romforskning ved å tilby en gjenkjennelig, kompatibel og kostnadseffektiv plattform.