Brukeridentifikator

Brukeridentifikator (brukeridentifikator) er en entydig verdi som brukes til å identifisere en bruker innenfor et datasystem. Hovedformålet er å knytte handlinger, data og rettigheter til riktig konto, uavhengig av brukerens synlige navn eller andre personopplysninger. Identifikatoren er vanligvis sentral i autentisering, autorisering, logging og brukeradministrasjon. Den bør være stabil og unik innenfor det aktuelle omfanget, ofte livslang eller minst vedvarende over tid for den enkelte bruker.

Former og lagring av identifikatorer varierer. Vanlige måter inkluderer numeriske brukernummer, alfanumeriske koder eller helt tilfeldige GUIDs/UUIDs. I databaser brukes ofte en primærnøkkel som bruker_id for å koble til kontoopplysninger, rettigheter og aktivitetshistorikk. I katalogtjenester som LDAP kan attributten uid eller dn fungere som brukeridentifikator. Det er vanlig at identifikatoren ikke nødvendigvis er menneskelig lesbar, spesielt når den fungerer som en teknisk nøkkel i systemet.

Personvern og sikkerhet er sentrale hensyn ved valg og håndtering av brukeridentifikatorer. Å eksponere identifikatoren i offentlige steder som URL-er eller i loggfiler kan øke risikoen for sporing eller misbruk hvis den kobles til personopplysninger. Derfor anbefales praksis som å bruke separate, pseudonyme identifikatorer for internt bruk, begrense eksponering og sikre at identifikatoren ikke gir direkte identifikasjon uten tilleggsinformasjon. Identifikatoren bør også være isolert fra credentials og tokens som brukes til autentisering.

Livssyklus og administrasjon av brukeridentifikatorer innebærer vurderinger av unike krav, mulighet for migrering mellom systemer, sammenslåing av kontoer og logging for revisjon. Klargjøring av omfang (globale vs. lokale identifikatorer), konsekvent tildeling og dokumentasjon er viktig for å sikre konsistens, sporing og kontroll i organisasjonens informasjonsforvaltning.