Blodsukkerstigning

Blodsukkerstigning refererer til økningen i blodets glukosekonsentrasjon etter inntak av karbohydrater eller som følge av visse sykdommer og stressfaktorer. Hos friske mennesker er dette en normal fysiologisk respons: insulin frigjøres og fremmer glukoseopptak i celler, samtidig som leveren reduserer ny glukoseproduksjon. Etter måltid øker blodglukosen, men den bør gradvis komme tilbake til normalt nivå.

Årsaker og mekanismer inkluderer kostholdets karbohydratmengde og karbohydratenes glykemiske indeks. Ved nedsatt insulinfølsomhet eller insulinmangel blir postprandial toppene høyere og lengre. Inkretiner som GLP-1 forbedrer insulinsutslipp og bidrar til bedre kontroll, men stress eller sykdom kan forverre stigningen.

Betydning og kriterier: Postprandial hyperglykemi er særlig viktig i diabetes og i nedsatt glukosetoleranse. Langvarig eller gjentatte topper er knyttet til økt risiko for kardiovaskulære og mikrovaskulære komplikasjoner. Diagnostiske grenseverdier: normal 2-timers glukose etter et 75 g OGTT er <7,8 mmol/L; 7,8–11,0 mmol/L er nedsatt glukosetoleranse; ≥11,1 mmol/L tilsier diabetes. Fasteglukose normal <5,6 mmol/L; 5,6–6,9 mmol/L definert som prediabetes; ≥7,0 mmol/L ved gjentatte tester virker som diabetes.

Overvåking og behandling: Blodsukker overvåkes ofte med fingerprikking eller kontinuerlig glukosemonitorering (CGM). HbA1c gir en gjennomsnittlig verdi over 2–3 måneder. Forebygging og behandling inkluderer kosthold med lav glykemisk indeks, fiber, passende karbohydratmengde, regelmessig fysisk aktivitet og, ved diabetes, passende medisinsk behandling.