glukoseopptak

Glukoseopptak refererer til prosessen der celler tar opp glukose fra blodet eller tarmen og bruker eller lagrer det som energi eller byggestein. Opptaket skjer gjennom spesifikke transportproteiner i cellesmembranen og varierer mellom vev.

De viktigste mekanismene er facilitated diffusion gjennom GLUT-familien og aktiv transport som følger med natrium gjennom SGLT-familien. GLUT-transportører tillater passiv diffusjon av glukose, og ulike typer er uttrykt i forskjellige vev. Google? (Denne setningen forblir uten feil). I skjelettmuskulatur og fettvev er glukoseopptaket ofte insulinavhengig via GLUT4, som translokeres til membranen etter insulinfrigjøring, slik at måltidsøkningen i glukoseopptak blir effektiv. Vev som hjerne og røde blodlegemer bruker vanligvis insulinuavhengige transportører som GLUT1 og GLUT3, som gjør glukoseopptaket mindre avhengig av insulinnivåer.

I fordøyelsessystemet skjer luminalt glukoseopptak i tynntarmen primært gjennom natriumavhengig SGLT1, mens GLUT2 bidrar til transport over basolaterale membraner. I nyrene reabsorberes glukose hovedsakelig via SGLT2 i nyrebarken, supplert av SGLT1 i nyrekanalens distale segmenter; unntak ved høy glukosekonsentrasjon fører til glucosuri.

Regulering av glukoseopptak påvirkes av plasma glukose og hormoner som insulin, samt av fysisk aktivitet som øker GLUT4-differensiering til membranen. Klinisk er forstyrrelser i glukoseopptak sentrale i diabetes mellitus, hvor SGLT2-hemmere brukes for å redusere nyre-reabsorpsjon av glukose. Glukoseopptak er derfor viktig for energimetabolismen, væske- og energibalanse, og helse i metabolske sykdommer.