Bindingstyrke

Bindingstyrke er et mål på hvor sterkt en binding mellom to materialer eller mellom molekyler holder seg sammen når den utsettes for påkjenninger. Begrepet brukes i kjemi, materialteknikk og biologi og beskriver evnen til å motstå krefter som prøver å trekke delene fra hverandre. Bindingstyrke kan deles inn i kohesjon, som er binding mellom like partikler i et materiale, og adhesjon, som er binding mellom ulike materialer eller mellom et bindemiddel og en overflate.

Innen liming og belegning beskriver bindingstyrke hvor mye kraft som må til for å bryte forbindelsen under ulike belastninger, for eksempel trekk, skjær eller bøyning. Resultatet avhenger av riktig valgte materialer og riktig prosessering av overflater og bindemidler.

Måling og enheter: bindingstyrke angis vanligvis som kraft per areal, ofte i enheter som pascal (Pa) eller megapaskal (MPa) når prøvingsflaten er kjent. Tester inkluderer peel- (avtrekk), shear- og tensile-tester, og utføres i henhold til standarder fra organisasjoner som ASTM eller ISO. Slike standarder beskriver prøvemetoder, prøvestørrelser og hvordan resultatene skal rapporteres.

Faktorer som påvirker bindingstyrken, inkluderer overflateforberedelse (rensing, avfetting, sliping), kompatibilitet mellom bindemiddel og underlag, fuktighet og temperatur under påføring og herding, samt påføringstetthet og herdetid. Fysiske bindinger som van der Waals-krefter og mekanisk interlocking, i tillegg til kjemiske bindinger, bidrar til den totale styrken.

Anvendelser finner man i bygg og treverk, bil- og elektronikkindustri, og i biologiske systemer der bindingstyrken er avgjørende for funksjon og holdbarhet. Valg av bindemiddel og prosesseringsbetingelser tilpasses ønsket styrke, fleksibilitet og miljøforhold.