Bevisföring

Bevisføring, også omtalt som bevisførsel, er den prosessen der bevis legges fram og vurderes i en rettslig prosess for å påvise eller avkrefte faktiske forhold som er omtvistet. Bevis kan omfatte dokumenter, vitner, sakkyndige vurderinger, fysiske gjenstander og elektronisk materiale. Formålet er å etablere faktiske forhold som avgjør sakens utfall.

Bevisføring gjelder både sivile saker og straffesaker. I Norge er prosessreglene fastsatt i straffeprosessloven (straffesaker) og tvisteloven (sivile saker), samt annen relevant lovgivning og rettspraksis. Bevisenes relevans og tillatbarhet vurderes av domstolen. Det gjelder regler om hva som er lovlig bevis, hvordan bevis må fremsettes, og hvordan man håndterer objektive kriterier som autentisitet og kildevern. I straffesaker ligger bevisbyrden på påtalemyndigheten, og skyld må bevises utover rimelig tvil; i sivile saker ligger byrden på den part som fremsetter påstanden, og standarden er normalt en overveiende sannsynlighet for at forholdet er som påstått.

Bevis kan være dokumenter (kontrakter, korrespondanse, elektroniske filer), vitneforklaringer, sakkyndige uttalelser, fysiske gjenstander, videoer eller lydopptak, samt elektronisk bevis som data og metadata. Parter kan supplere med skriftlige erklæringer, og de har ofte rett til å avhøre vitner og motpart i en partsforhør eller kryssforhør. Domstolen vurderer bevisenes troverdighet, relevans og vekt samlet for å avgjøre om faktum er bevist i samsvar med gjeldende standarder.