Bernekonvensjonen

Bernekonvensjonen, også kjent som Berne-konvensjonen for beskyttelse av litterære og kunstneriske verk, er en internasjonal avtale som fastsetter minimumsstandarder for opphavsrettsbeskyttelse mellom medlemslandene. Den ble vedtatt i 1886 i Bern og har blitt revidert flere ganger, med senere former som er bredt tatt i bruk, blant annet Parisakten fra 1971. Formålet er å sikre at kreative verk nyter beskyttelse i andre land uten at utøveren må søke særskilt registrering i hvert land.

Hovedprinsippene i konvensjonen er automatisering av beskyttelse, nasjonal behandling og beskyttelse av moralske rettigheter. Automatisk beskyttelse betyr at verket er beskyttet i medlemmelandet uavhengig av formelle registreringer. Nasjonal behandling innebærer at verk som er opphavsrettslig i et medlemsland, også nyter tilsvarende beskyttelse i andre medlemsland. Moralske rettigheter, som rett til attribution og rett til integritet, må anerkjennes i samsvar med nasjonale lover. Verken varige generelle begrensninger av retten eller opptak av verk kan fravikes, men hver stat kan sette rimelige unntak og begrensninger i samsvar med konvensjonens rammer.

Varighet for beskyttelse må være minst forfatterens livsvarighet pluss minst 50 år etter døden i medlemslandene; mange land har senere utvidet dette til lengre perioder gjennom nasjonal lovgivning. Verket som helhet, samt oversettelser, bearbeidelser og andre avledede verk, faller inn under konvensjonen i de landene som er part i den.

Berne-konvensjonen er et av grunnpilarene i internasjonal opphavsrett og administreres av Verdens organisasjon for immateriell eiendom (WIPO). Den arbeider sammen med andre internasjonale avtaler for å harmonisere regler og styrke vern av kreative verk over landegrensene.