Barnebeskyttelse

Barnebeskyttelse er arbeidet med å beskytte barn mot omsorgssvikt, mishandling og utnytting, og å sikre at barn får en trygg oppvekst og gode utviklingsvilkår. Det fremmer barns rettigheter og velferd, og er forankret i nasjonale lover og internasjonale forpliktelser som FNs barnekonvensjon. I Norge reguleres barnebeskyttelsen av barnevernloven og tilhørende forskrifter.

Organiseringen av barnebeskyttelse skjer i kommunene gjennom barneverntjenesten. Ansvar ligger hos kommunene, men tiltakene kan være underlagt fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker ved behov for sterkere inngrep eller plassering av barnet utenfor eget hjem. Barnevernssaker samarbeider også med andre offentlige aktører som helse-, skole- og politiinstanser for å ivareta barnets beste.

De viktigste oppgavene er forebygging og tidlig innsats, kartlegging og vurdering av risiko, samt støtte og veiledning til familier. Barnevernet skal bidra til å styrke foreldreevner, samspill i familien og barnets behov for omsorg og trygghet. Tiltak i hjemmet kan være støttetiltak, veiledning og oppfølging, mens mer inngripende tiltak inkluderer plassering av barnet utenfor hjemmet i fosterhjem eller institusjon, og i alvorlige tilfeller midlertidig eller varig omsorgsovertakelse.

Prosessen starter ofte med en melding fra skole, helsetjeneste, politi eller familie, etterfulgt av en kartlegging av risiko og behov. Dersom tiltakene vurderes som utilstrekkelige eller barnets situasjon krever det, avgjør Fylkesnemnda vedtak om plassering og andre omsorgstiltak. Barnebeskyttelse vektlegger barnets beste, rettssikkerhet og barns medvirkning.