Avvisningsrater

Avvisningsrater er en måleenhet som beskriver andelen beslutninger som resulterer i avslag av en søknad, krav eller forespørsel innenfor et definert sett av saker. Beregningen skjer ved å dele antall avvisninger med det totale antallet behandlede saker i en gitt periode eller kohort, og uttrykke resultatet som en prosentandel. Det finnes ulike varianter, for eksempel initiale avvisninger, endelige avvisninger etter klager eller ankeprosesser, og avslag grunnet ufullstendig dokumentasjon.

Bruksområder og eksempler varierer mellom offentlige og private systemer. Innen immigrasjon og bosettingsforvaltning kan avvisningsrater gjelde visumsøknader eller oppholdstillatelser. Innen sosiale ytelser, helsevesen, forsikring og finans kan de måle andelen krav som ikke innfris eller må endres etter vurdering. Avvisningsrater brukes ofte i benchmark, for å vurdere strenghet i kriterier, effektivitet i saksbehandling og behov for ressursallokering.

Faktorer som påvirker avvisningsrater inkluderer saksmiks (typen søknader eller krav som behandles), hvor fullstendige dokumentene er, regelverk og policyer, kapasitet og arbeidsbelastning i saksbehandling, samt regionale eller tidsmessige variasjoner. Det er viktig å være oppmerksom på at forskjeller i praksis, datakvalitet og rettighetsbestemmelser kan påvirke tallene betydelig.

Tolkning og begrensninger bør tas i betraktning ved sammenligninger. En høy avvisningsrate kan reflektere strenge kriterier eller datakvalitetsutfordringer, mens lav rate kan indikere bruk av mindre strenge kriterier eller underliggende forhold som ikke er justert for. Standardisering og detaljerte segmenteringer er derfor viktig for meningsfulle analyser.