Allenstrålingsbeltene

Allenstrålingsbeltene er to toroidale soner i jordas magnetosfære som inneholder energirike ladede partikler fanget av jordas magnetfelt. Beltene ble oppdaget i 1958 av James Van Allen ved Explorer 1, og de utgjør en viktig del av jordas magnetosfære og strålingsmiljø.

Den indre beltet består hovedsakelig av protoner med energier opp til ti-talls MeV, mens det ytre beltet domineres av elektroner med energier fra hundre keV til flere MeV. Mellom beltene ligger en region med lavere partikkel tetthet som ofte omtales som slot region. Beltene ligger omtrent 1 000–12 000 kilometer over jordens overflate for det indre beltet og cirka 13 000–60 000 kilometer for det ytre beltet; under sterke solstormer kan det ytre beltet utvide seg og nærme seg geostasjonær bane.

Partiklene holdes fanget av jordas dipolefelt og speiles mellom magnetiske poler. Dynamiske prosesser som radiale diffusjon og bølgebaserte partikkelinteraksjoner styrer energidekning og transport innen beltet. Solaktivitet og geomagnetiske stormer påvirker både intensitet og sammensetning, spesielt i det ytre beltet hvor elektroninnholdet ofte varierer mest.

Beltene representerer en viktig utfordring for romfartøyer og bemannede oppdrag fordi de utsetter utstyr og mennesker for høyenergistråling. Romfartsoperatører bruker modeller og målinger for å forutsi strålingsnivåene og planlegge satellittbaner og beskyttelsestiltak.

Forskningen fortsetter med data fra oppdrag som Van Allen Probes og andre satellitter for å bedre forstå beltens dynamikk, opprinnelse og samspillet med solvinden og magnetosfæren.