satellittbaner

Satellittbaner er baneveier et kunstig satellitt følger rundt en planet som følge av gravitasjon og bevegelseslover. For jordbaner beskrives bevegelsen i hovedsak av Keplers lover; banene er ofte elliptiske eller sirkulære og har jorden som fokus. Hovedparametrene som beskriver en bane, er banens storakse (a), eksentrisitet (e) og inklinasjon (i). Omløpstiden avhenger av storakse og gravitasjonsfeltet. Endringer i baneorientering kan oppstå over tid som følge av jordens flatehet og andre påvirkninger.

Typiske banetyper er: lav jordbane (LEO), omtrent 160–2 000 kilometer over jordoverflaten, med omløpstid ca. 90–120 minutter; mellomjordbane (MEO), omtrent 2 000–35 786 kilometer; geostasjonær bane (GEO) ved ca. 35 786 kilometer, hvor satellitten står stille i forhold til jordens overflate og brukes mye til telekommunikasjon; polar- og sol-synkrone baner som ofte brukes til overvåkning, kartlegging og klima- eller værbehandling.

Forstyrrelser og baneendringer oppstår blant annet på grunn av atmosfærisk drag i LEO, jordens flatehet (J2-effekten) som fører til endringer i nodale retning og perigee, samt gravitasjon fra månen og solen og sollys. Overganger mellom baner krever drivkraft, ofte gjennom manøvrer som Ho­mann-overgang. Ved livsløpets slutt kan satellitten deorbere og brenne opp i atmosfæren, eller plasseres i en såkalt graveyard-orbit for GEO for å holde den unna operative baner.