Aktiveringsmarkører

Aktiveringsmarkører er molekyler som endres i uttrykk når kroppens celler aktiveres, og brukes særlig i immunologi for å identifisere og karakterisere aktiverte celler. Ofte er markørene proteiner som finnes på celleoverflaten eller intracellulære proteiner hvis uttrykk øker eller faller etter stimuli som antigenrespons, cytokiner eller vaksinasjon. Aktivisering kan være rask og kortvarig eller mer langsiktig, avhengig av celletype og stimuli.

Vanlige eksempler inkluderer T-celler: CD69 (et tidlig aktiveringsmarkør som oppreguleres innen timer), CD25 (IL-2 reseptor alfa), CD71 (transferrinreseptor). CD40L (CD154) er ofte oppregulert på CD4+ T-celler ved aktivering. For B-celler kan man se CD69, CD80, CD86; HLA-DR kan også oppreguleres på ulike lymfoide celler. NK-celler viser også CD69 og andre aktiveringsmarkører.

Måling foregår vanligvis med flowcytometri eller masscytometri (CyTOF) for å analysere flerparametrisk uttrykk på enkeltcellnivå. I tillegg kan mRNA-nivåer måles ved qPCR eller transcriptomanalyser. Ofte brukes flere markører i kombinasjon for å definere en aktiveringsfase og for å skille mellom ulike aktiveringsårsaker og celletyper.

Det er viktig å merke seg at aktiveringsmarkører kan være midlertidige og ikke nødvendigvis korrelere med funksjonell status, som cytotoksisitet eller cytokinutslipp. Markørenes uttrykk påvirkes av stimuli-type, dose, varighet, vevsmiljø og art. Feilkilder inkluderer bakgrunnsopregulering, tekniske variasjoner og forskjeller mellom arter eller prøver.

Se også: immunologi, T-celleaktivering, flowcytometri, cytometrimåling.