ørkener

Ørkener er tørre landskap preget av lav nedbør og ofte høy evapotranspirasjon. De har liten biomasse og et begrenset økosystemtilbud. De fleste ørkener får mindre enn 250 millimeter nedbør i året, og temperaturene kan være ekstreme, med hete dager og kalde netter. Ørkener deles ofte inn i varme ørkener, som Sahara og Den arabiske halvøy, og kalde ørkener, som Gobi og Great Basin.

Dannelsen og landskapet styres av globale sirkulasjonsmønstre som Hadley-celler og regnskygger som begrenser nedbør i innlandet. Innenfor hver ørken finnes ulike landskapstyper: erg (sandsletter), reg (sandjordområder) og hamada (steinsletter). Oasis og saltflater oppstår hvor vann når overflaten eller avsetninger har samlet seg. Biologisk er artene i ørkenene tilpasset tørke og ekstreme temperaturer, med sukkulente planter, dvergbusker og et dyreliv som ofte er nattaktivt og spesialisert for å spare vann.

Menneskelig bruk og miljøpåvirkning varierer mellom regioner. Ørkener har tradisjonelt blitt befolket av nomadiske eller semi-nomadiske grupper som driver husdyrhold og handel, mens gruvedrift, oljevirksomhet og turisme også forekommer i enkelte områder. Økende vannmangel og overbeiting bidrar til ørkenforringelse og utvidelse av tørkeområder. Mottiltak inkluderer bærekraftig vannforvaltning, restaurering av vegetasjon, lokal tilpasning i landbruk og bruk av tørkevennlige jordbruksmetoder som dryppvanning.