versioneringssystemer

Versioneringssystemer, eller versjonskontrollsystemer (VCS), er programvareverktøy som registrerer endringer i filer over tid. De gjør det mulig å gå tilbake til tidligere versjoner, se hvem som har gjort hvilke endringer, og samarbeide uten å miste arbeid. De brukes primært i programvareutvikling, men også i dokumentasjon, dataanalyse og designprosjekter.

Historisk har det vært sentraliserte systemer som CVS og Subversion (SVN). I moderne praksis er distribuerte VCS som Git, Mercurial og Perforce utbredt. I et distribuert system har hver utvikler en full kopi av prosjektets historie lokalt, og samarbeid skjer gjennom fjernlagre eller sentrale orkestreringsmodeller.

Nøkkelbegreper inkluderer repository (repositorium) som lagrer historikk, commits som registrerer endringer, branching som lar utviklere arbeide parallelt, og merging som slår sammen endringer. Tags refererer til spesifikke versjoner. Arbeidsflyter inkluderer feature-branching, hovedgren (main/trunk) og pull requests eller merge requests som brukes for å vurdere og godkjenne endringer før innføring i hovedlinjen.

Fordeler ved VCS inkluderer sporbarhet av endringer, mulighet til å rulle tilbake, isolasjon av arbeid, konfliktløsning og støtte for kontinuerlig integrasjon og distribusjon. Ulemper kan være en bratt læringskurve og potensielle konflikter ved sammenslåing i større prosjekter. Valg av verktøy avhenger av behov; Git er svært vanlig i dag, SVN passer for enklere eller eldre prosjekter, mens Perforce og Mercurial har andre styrker i ulike miljøer.

Tilgjengelighet og hosting varierer; mange prosjekter bruker plattformer som GitHub, GitLab og Bitbucket. Lisensiering og prosjekttilknytninger avgjør om et VCS er åpent kildekodebasert eller proprietært.