tverrspråklighet

Tverrspråklighet er et begrep som brukes i lingvistikken og norsk pedagogikk for å beskrive evnen til å bruke flere språk og språklige varianter innenfor enkeltpersoner eller fellesskap. Det innebærer ikke bare å kunne flere språk isolert sett, men også å trekke på hele språks-repertoaret i kommunikasjon, slik at elementer fra ulike språk blandes eller brukes skiftevis i tale, skrift og lytte-/leseforhold. Begrepet omfatter fenomener som translanguaging, språkblanding, kodeskifting og lånord, og fokuserer på hvordan språkkompetanse fungerer i praksis i dagliglivet og i ulike kontekster.

Feltet ser tverrspråklighet som dynamisk og kontekstavhengig. Det forekommer i multilinguale miljøer som hjem, skole, arbeidsplass og offentlige rom, spesielt i samfunn med migrasjon, urfolkstradisjoner eller stor språkvariasjon. Individuell tverrspråklighet påvirkes av alder ved språkstart, språkenes status og prestige, utdanningsmiljø og språklikheter i samfunnet. Forskningsmetoder inkluderer observasjon, korpusanalyser, eksperimentelle studier og etnografiske tilnærminger.

Konsekvenser for utdanning og samfunn er sentrale. I skolekonteksten kan anerkjennelse av elevarenes språklige repertoar støtte lese- og skriveutvikling gjennom translanguaging-tilnærminger. Samfunnsmessig kan tverrspråklighet fremme identitet, kulturell forståelse og kommunikativ kompetanse, men kan også møte språkideologier og diskriminering. Innen forskning behandles tverrspråklighet ofte som et fenomen som griper inn i kognisjon, sosial praksis og språkpolitikk, og relativt ulike begreper som translanguaging og tverrspråkning brukes i beslektede teoretiske rammer.