trykkfastheten

Trykkfasthet er en materialegenskap som beskriver hvor stor komprimerende belastning et materiale kan tåle før det får permanente deformasjoner eller knekker. Den brukes blant annet i bygg og anlegg for å vurdere hvor mye vertikal last et materiale eller en konstruksjon kan bære. Trykkfasthet måles vanligvis som maks stress i en bestemt retning og angis som f_c i enheten MPa (megapascal). Prøver kan være sylindre eller kuber, der lastens størrelse økes kontrollert til prøven svikter.

Testing og standardiserte metoder gir sammenlignbare tall. For betong brukes ofte 28-dagers prøver, og resultatet uttrykkes som f_ck (karakteristisk trykkfasthet). Prøvetyper og klasser varierer mellom materialer og fagfelt. Prøver skal være tilstrekkelig kuleformede og korrekt forberedt, og lastpåføringen utføres med kontrollerte hastigheter for å unngå dynamiske effekter. For andre materialer som treverk og murverk finnes tilsvarende tester og standarder som tar hensyn til retning og anisotropi.

Materialer og kontekst

Betong kjennetegnes av forholdsvis høye trykkfastheter sammenlignet med andre konstruksjonsmaterialer, men lavere i forhold til strekkfasthet og bøyningsmotstand. Treverk viser betydelig variasjon av trykkfasthet avhengig av treslag, mufferetning og retning i forhold til grain. Murverk har ofte lavere trykkfasthet enn moderne betong, men tykkelse og sammensatte lag påvirker resultatet betydelig.

Betydning og begrensninger

Trykkfasthet er en sentral parameter i dimensjonering av bærende elementer som kolonner og vegger, men den gir ikke fullstendig bilde av ytelsen under andre laster (tensjon, skjær, seighet, værbestandighet). Derfor brukes den sammen med andre materialegenskaper i design og kvalitetssikring.