tilknytningsteorien

Tilknytningsteorien er et psykologisk rammeverk som beskriver følelsesmessige bånd mellom barn og primære omsorgsgivere, og hvordan disse båndene påvirker psykologisk utvikling og senere relasjoner.

Teorien ble utviklet av britiske psykologen John Bowlby på midten av 1900-tallet, og senere videreutviklet av blant andre Mary Ainsworth, som utviklet eksperimentelle metoder for å observere tidlige tilknytningsmønstre.

Hovedideen er at barnet søker nærhet og trygghet hos en pålitelig omsorgsgiver, og at opplevelser av hvordan omsorgsfiguren responderer danner barnets indre arbeidsmodeller av seg selv, andre og verden.

Disse modellene styrer forventninger og atferd i nære forhold gjennom livet. Tilknytningssystemet kan mobiliseres i situasjoner med stress eller fare og fungerer som en "trygg base" som muliggjør utforskning av omgivelsene.

Hos barn klassifiseres ofte tilknytningsmønstre etter Strange Situation-studien: trygg tilknytning, engstelig-ambivalent tilknytning, unnvikende tilknytning og desorganisert tilknytning.

Hos voksne brukes ulike modeller for å beskrive tilknytningsstiler, ofte kalt trygg, angst/engstelig, unnvikende eller frykt-/avvisende, som kan påvirke romantiske forhold og foreldreskap.

Målinger inkluderer samtaler, intervjuer og spørreskjemaer.

Betydningen av tilknytningsteorien ligger i dens vekt på tidlige erfaringers langsiktige betydning for følelsesmessig regulering, stresshåndtering og forholdsbygging, samt i anvendelser som foreldreopplæring og kliniske intervensjoner.

Kritikere peker på kulturelle variasjoner, metodiske begrensninger og at teorien ikke fullt ut tar hensyn til variasjoner i omsorg utenfor mor-og-barn-duoen.