tilgangsmodellene

Tilgangsmodeller, eller tilgangsmodeller, er rammeverk som bestemmer hvem som har rett til å få tilgang til ressurser i et datasystem. De er knyttet til prinsippene om minste privilegium og sikkerhetsstyring, og de varierer i kompleksitet og behov for administrasjon.

Diskresjonell tilgangskontroll (DAC) gir eierskapet til ressurser og beslutningen om tilgang til brukeren eller gruppen som har eierskap. Tilganger kan deles eller delegeres mellom brukere, ofte basert på brukeridentitet og eksplisitte rettigheter. Fordeler: enkel implementering og fleksibilitet. Ulemper: svak sentral styring, risiko for uønsket tilgang i større miljøer.

Obligatorisk tilgangskontroll (MAC) benytter en sentral policy og sikkerhetsnivåer for både bruker og ressurs. Tilgang avgjøres av hierarkiske eller labels, og brukeres nivå må oppfylle krav for ressursen. Fordeler: streng sikkerhet og forutsigbarhet. Ulemper: mindre fleksibelt og mer administrativt krevende.

Rollerbasert tilgangskontroll (RBAC) tildeler rettigheter basert på roller som representerer ansvarsområder i organisasjonen. Brukere får en eller flere roller, og tilgang bestemmes av rolleens rettigheter. Fordeler: skalerbarhet, enkel administrasjon og revisjon. Ulemper: risiko for at roller ikke oppdateres i samsvar med endringer i organisasjonen.

Attributtbasert tilgangskontroll (ABAC) bruker kombinasjon av attributter—som bruker, ressurs, miljø og kontekst—for å ta tilgangsbeslutninger. Dette gir fleksibilitet i komplekse miljøer og dynamisk tilgang. Ulemper: større krav til policyadministrasjon og datakvalitet.

Valg av tilgangsmodell avhenger av organisasjonens sikkerhetskrav, infrastruktur og samsvarsbehov. I praksis brukes ofte en kombinasjon av modeller, og implementeringer inkluderer policyhåndtering, tilgangsrevisjon og logging.