terrassering

Terrassering er en landbruksteknikk og landskapsforvaltning der skråninger omformes til en rekke flate eller lett skrå områder, ofte kalt terrasser eller trinn. Dette reduserer jordforvitring og erosjon ved å avskjære vannstrømmen og øke infiltrasjon, samtidig som det skaper areal for avlinger på kuperte områder. Terrasser bygges ofte ved hjelp av jordvoller og/eller steinmurer som skaper stabile planflater. Støtteveggene må holdes vedlike for å motstå jordtrykk og erosjon; drenering og vannavledning er sentrale elementer.

Historisk har terrassering vært vanlig i mange kulturer. Ris-terraser i Asia (for eksempel Longji i Kina, Banaue/Ifugao i Filippinene), og i Andesregionen for dyrking av potet og mais, er blant de mest kjente eksemplene. I moderne landbruk blir terrasser også brukt i vinmarker og frukthager, spesielt i ryggrader og skråninger der konvensjonelt jordbruk ikke er praktisk.

Fordeler inkluderer forbedret vannhusholdning, redusert avrenning og jordslitasje, og økt dyrkbar jord på skrånende terreng. Ulemper kan være nødvendig vedlikehold, økonomiske kostnader og potensial for jordras hvis konstruksjonen svikter eller drenering ikke er riktig utformet.

Terrasseringens bærekraft avhenger av riktig design, konstruksjon og forvaltning, og er fortsatt relevant i både tradisjonelt landbruk og moderne jordbruksteknologi.