telekommunikasjonsinfrastruktur

Telekommunikasjonsinfrastruktur refererer til det fysiske og organisatoriske rammeverket som muliggjør levering av telekommunikasjonstjenester. Den omfatter både overføringsmedier, nettverk og tilknyttede støttetjenester, samt de anlegg og prosesser som gjør kommunikasjon mellom brukere, enheter og tjenester mulig og pålitelig.

Sentrale komponenter inkluderer overføringsmedier som fiberoptiske kabler, kobber- og koaksialkabler; tilgangsnettverk som mobilbasestasjoner og trådløse tilgangssystemer; kjerne- og transportnettverk som ruting og IP/MPLS-nettverk; dataarenaer og kant- og skyinfrastruktur; under sjøkabler og landingstasjoner; og støttesystemer som strømforsyning, kjøling, og fysiske tilgangsinfrastruktur (tårn, stolper). I de fleste samfunn er også interkobleingspunkter (IXP-er) og åpne nettverkssamarbeid viktig for å knytte nettverkene sammen.

Infrastrukturens tjenesteområder inkluderer bredbåndsnettverk for internett og tale, mobilnettverk (4G/5G), satellittkommunikasjon og fremtidige 6G-tiltak. Utbygging skjer ofte gjennom fiberutbygging til husholdninger (FTTH) og andre tilgangsmåter, samt mobilnettet og backhaul som kobler brukere til kjerner og datasentre. Regulatoriske rammer styrer frekvensressurser, nettilgang og infrastrukturinvesteringer, og åpner for infrastrukturdeling og samsvar med standarder fra ITU, ETSI og 3GPP.

Sikkerhet og resiliens er sentrale hensyn, med fokus på redundans, nødrutiner, kyber- og fysisk sikkerhet, og motstandsdyktighet mot naturkatastrofer og avbrudd. Infrastrukturene er ofte kritisk infrastruktur, som reguleres av offentlige myndigheter og må kunne opprettholdes i normal drift og i krisesituasjoner.

Utviklingstendenser inkluderer overgang til IP-baserte nettverk, utbygging av fiber, kantberegning og økt behov for bærekraftig energibruk og effektiv kjøling. Regioner og land satser på universell tilgang og digitalisering av tjenester.