substansmissbruk

Substansmissbruk innebærer et skadelig eller problemfylt mønster av bruk av psykoaktive stoffer, inkludert alkohol, illegale rusmidler og reseptbelagte legemidler. Bruken kan være regelmessig eller episodisk, og den fører ofte til helseproblemer, sosiale vansker eller rettslige konsekvenser. I noen tilfeller beskrives det som en substansbrukslidelse når mønsteret av bruk forstyrrer funksjon i hverdagen og gir sterke cravings, avhengighet eller vansker med å kontrollere bruken.

Omfang og typer

Begrepet dekker ulike former for misbruk, fra uansvarlig eller skadelig bruk til mer alvorlige tilstander som krever behandling. Noen personer har behov for behandling på grunn av avhengighet, mens andre har kortvarige eller moderate problemer. Polysubstanbruk, altså bruk av flere stoffer samtidig, er også vanlig og øker risikoen for komplikasjoner.

Årsaker og risikofaktorer

Substansmissbruk utvikles ofte som et samspill mellom genetiske predisposisjoner, nevrobiologiske forhold, og psykologiske eller sosiale faktorer. Psykiske helseplager som angst eller depresjon, traumer, sosialt press, misbruk i oppveksten og tilgjengelighet til stoffer spiller alle inn. Læring, miljø og livshendelser kan bidra til utviklingen og vedlikehold av misbruket.

Konsekvenser

Konsekvensene inkluderer fysiisk skade (hjerte-, lever- og nevrologiske lidelser), psykiske plager, avbrutte studier eller arbeid, forholdsproblemer og økt risiko for ulykker og overdoser. Smittsomme sykdommer kan være en følge ved injisert misbruk. Økonomiske og juridiske kostnader som følger av misbruk påvirker også individer og samfunn.

Behandling og forebygging

Behandling er ofte tiktrettet og multi­disiplinært, og inkluderer medisinsk behandling for avrusning eller abstinens, legemidler som støtter avhengighetsbehandling der relevant, og psykoterapi som kognitiv atferdsterapi eller Motiverende intervju. Harm-reduction-tiltak, slik som livsstilrådgivning, naloxonberedskap og sikkerhetsforanstaltninger, kan bidra til å redusere skade. Forebygging fokuserer på tidlig identifisering, utdanning, tilgjengelighet til behandling og politikk som begrenser tilgang til stoffer, spesielt blant ungdom. Samarbeid mellom helsetjenester, skoler og arbeidsliv er sentralt for å redusere belastningen av substansmissbruk i samfunnet.