strålingseffekt

Strålingseffekt er et bredt begrep som beskriver konsekvensene av stråling når den møter materie eller miljøet. Den omfatter energi som overføres fra strålingen til materien samt påfølgende fysiske og kjemiske endringer, som ionisering, eksitasjon og oppvarming. Begrepet brukes om både ioniserende og ikke-ioniserende stråling samt om strålingens virkninger i ulike medier og anvendelser.

Interaksjonene mellom stråling og materie avhenger av strålingstype og energi. Ioniserende stråling kan gjennomføre fotoelektrisk effekt, Compton-spredning og par-dannelse, og dermed skape fri elektroner og ioner. Ikke-ioniserende stråling fører primært energi over til molekyler gjennom vibrasjon eller elektroniske tilstander, noe som ofte resulterer i oppvarming eller kjemiske endringer uten direkte ionisering. Energiavsetning langs banen beskrives av lineær energioverføring (LET), og den totale energideponeringen måles i Gray (Gy).

Strålingseffekter har bred betydning i vitenskap og samfunn. I medisin brukes stråling i diagnostikk og kreftbehandling, mens i industrien og materialforskning ofte er stråling en kilde til skader eller endringer i komponenter. I biologi og økologi fører stråling til molekylære skader og biologiske effekter; i romfart og astrofysikk er radiative prosesser sentrale for energihåndtering og utstyrsliv.

Overvåking og beskyttelse mot stråling baserer seg på dosimetri og sikkerhetsstandarder. Den absorberte dose målt i Gray (Gy) beskriver energi per kilogram vev, mens ekvivalent dose i Sievert (Sv) tar hensyn til type stråling og biologisk risiko. For å beskytte mennesker og utstyr legges vekt på avledning og begrensning av eksponering (ALARA-prinsippet).

Historisk har studier av strålingseffekter bidratt til utviklingen av røntgenstråling, radiologi, og strålevern.