språkbeskrivelser

Språkbeskrivelser er systematisk dokumentasjon av et språk med sikte på å beskrive dets lydsystem, grammatikk, ordforråd og bruksområder. De følger deskriptiv lingvistisk tradisjon og søker å reflektere faktisk språkbruk snarere enn å angi normative regler. Beskrivelsene kan omfatte fonologi og fonotaks, morfologi, syntaks, semantikk og pragmatikk, samt ordforråd og idiomatiske uttrykk. I feltbasert arbeid dokumenteres variasjon mellom dialekter og sosiolekt, samt lån og språkendring over tid. Også skriftlige standarder, ortografi og tekster inngår ofte i en fullstendig språkbeskrivelse.

Arbeidsformen innebærer ofte feltarbeid, lydopptak, transkripsjon og annotasjon ved hjelp av internasjonalt anerkjente transkripsjonsstandarder (som IPA), samt bygging av ordbøker og grammatikker. Dataene lagres vanligvis i korpus eller andre databaser for muligheten til videre analyse og sammenligning. Etiske hensyn er sentrale: samtykke fra språkfellesskapet, rettigheter til materiale og å støtte lokalsamfunnets egne mål for dokumentasjon og revitalisering.

Språkbeskrivelser brukes i lingvistikk, språkvedlikehold, utdanning og kulturarv. De gir grunnlag for forskning, undervisning og utvikling av skriftlige praksiser, og bidrar til å dokumentere og forstå språkets mangfold.