siteringspraksis

Siteringspraksis refererer til de normer og regler som styrer hvordan kilder siteres og dokumenteres i akademisk skriving. Den omfatter både in-text referanser og fullstendige referanselister, samt hvilken form for sitat og hvilke detaljer som skal inkluderes. Målet er å gjøre det mulig for leseren å verifisere påstander, å gi riktig kreditt til originalforfattere, og å sikre åpenhet og etterprøvbarhet i forskning. En god siteringspraksis bidrar også til å redusere plagiat og å støtte etisk forskningsatferd.

Prinsippene i siteringspraksis inkluderer nøyaktighet, kontekstualisering av kilder, og fullstendighet i opplysningene som presenteres. Det finnes ulike stilguider som ofte regulerer hvordan siteringer utformes, for eksempel APA, MLA, Chicago og Harvard. Disse stilene bestemmer hvordan forfattere, årstall, tittel, utgivelse og identifikatorer som DOI eller URL presenteres, og hvordan direkte sitat og parafrasering markeres.

I praksis innebærer siteringspraksis bruk av in-text referanser eller fotnoter/sluttnoter, samt en bibliografi eller referanseliste til slutt. Med økende bruk av digitale kilder har også krav til å angi tilgangsdato, persistente lenker og identifikatorer blitt viktig. Verktøy for referansehåndtering og integrasjon med ordbehandlingsprogrammer hjelper til med å opprettholde konsistens.

Utfordringer i siteringspraksis inkluderer korrekt håndtering av sekundærkilder, korrekt parafrasering og sitatbruk, varians mellom stilguider og kulturelle forventninger til sitering, samt spørsmål om selvplagiat og kildeprioritering.