sedimentasjonstendens

Sedimentationstendens, eller sedimentasjonstendens, beskriver tendensen til at faststoffpartikler i en suspensjon setter seg ut av væsken under påvirkning av tyngdekraft eller sentrifugalkraft. Tendensen avhenger av partikkel- og væskeegenskaper samt strømforhold i suspensjonen. Hovedfaktorer er partikkelstørrelse og tetthet i forhold til væsken, partikkelens form og overflateegenskaper, væskens densitet og viskositet, samt temperatur og salinitet. I tillegg påvirkes sedimentasjonen av om blandingen har laminær eller turbulens strømning.

For små, sfæriske partikler i laminær strømning beskrives ofte sedimentasjonen av Stokes’ lov, som gir fallhastigheten vs som avhenger av radiusen, tetthetsforskellen mellom partikkel og væske og væskens viskositet. For ikke-sfæriske partikler eller høyere konsentrasjoner må korrigeringer gjøres, for eksempel hinderende sedimentasjon i tette suspensjoner.

Måling av sedimentasjonstendens skjer ofte gjennom sedimenteringstester i gradulerte kolonner eller glassrør, der man observerer avsetning og klarhet i overflaten over tid. I praksis brukes denne egenskapen blant annet ved utforming av sedimentasjonsdammer og avskillingsanlegg, overvåking av bunnfelling i vannmiljøer og i industriell prosessering av væsker og pigmenter.

Gylne momenter er at små partikler med liten tetthetsforskjell til væsken, eller høyt viskositet, har lav sedimentasjonstendens, mens økt partikkelkjemi, større størrelse eller aggregasjon kan øke sedimentasjonen betydelig. Våre prosesser tar ofte i bruk flokkulering eller andre metoder for å forbedre avsetningen der naturlig sedimentasjon er utilstrekkelig.