satellittaltimetri

Satellittaltimetri er en fjernmålingsmetode som måler høyden til jordens overflate i forhold til et geodetisk referanseellipsoide ved hjelp av satellitter. Hovedbruksområdet er måling av havnivå og havoverflatens høyder, men teknikken anvendes også over isbreer, innsjøer, elver og landflater for kartlegging av topografi og ismasse.

Grunnprinsippet er at et altimeter sender en puls mot jordoverflaten og registrerer tiden det tar for pulsen å returnere til satellitten. Ved å kombinere denne tiden med kjente satellittbaner og tidsskalaer beregnes avstanden mellom satellitten og overflaten (range). Radareltimetere bruker ofte Ku- eller S-bølger, mens laseraltimetere benytter korte blågrønne eller nær-infrarøde pulser. Range korrigeres for atmosfæriske effekter (tørt og vått troposfære samt ionosfære), tidevann, geoid og akkumulerte baneavvik for å få vannstandsdata som representerer høyden på havflaten, eller land-/isflater.

Historisk har viktige satellittsystemer bidratt til utviklingen av data og produkter: TOPEX/Poseidon, Jason-1, Jason-2 og Jason-3 for havmålinger; ERS-, Envisat og CryoSat for polar og isdata; Sentinel-3 og andre nyere oppdrag som gir kontinuerlig SSH og relaterte parametere; ICESat og ICESat-2 gir laserbaserte målinger som kompletterer alti­­metri over land og is.

Produkter inkluderer sjøoverflatehøyde (SSH), sjønivåavvik (SLA), samt informasjon om vind og bølgehøyde via tilbakekurrensdata. Bruksområdene spenner fra klimaforskning og overvåking av havnivåstigning til studier av oseanografi, ismassebalanse og hydrologiske systemer. Begrensningene inkluderer nødvendig presis bane- og kalibreringskunnskap, samt redusert nøyaktighet nær kyst og over komplekse landflater.