revolusjon

Revolusjon er en grunnleggende og rask omforming av et lands politiske og sosiale orden, ofte ledsaget av bred folkelig mobilisering og en betydelig endring eller oppløsning av institusjoner. Revolusjoner skiller seg fra reformer eller kupp ved at de tar sikte på å erstatte hele regimet eller systemet i stedet for bare policyendringer.

Kategorier: politiske revolusjoner søker å avskaffe staten og etablere nye politiske ordninger; sosiale revolusjoner innebærer strukturelle endringer i samfunnets makt- og eiendomsforhold, ofte med endringer i ledelse og ideologi. Noen revolusjoner kombinerer elementer av begge. En del revolusjoner har vært voldelige, mens andre har vært ikke-voldelige og omtales i enkelte sammenhenger som fargerevolusjoner.

Årsaker og dynamikk: revolusjoner oppstår ut av langsiktige misnøyer (økonomisk ulikhet, politisk undertrykkelse, legitimitetskrise) og mobiliseres når muligheter byr seg — via kriser, organisasjonskapasitet, lederskap og samordning mellom ulike grupper. Eksternt press, krig og ideologiske strømninger kan også bidra. Prosessen kan være rask, men består ofte av flere faser: misnøye, mobilisering, regimets fall og konsolidering av ny orden.

Utfallet: vellykkede revolusjoner endrer eller erstatter politiske institusjoner, omfordeler makt og redefinerer sosiale normer; de kan gi varig stabilitet eller føre til konflikt og ustabilitet i overgangsperioden. De kan gi opphav til nye grunnlover, rettsregler og politiske ideologier.

Eksempler: den franske revolusjon (1789), den russiske revolusjon (1917), den kinesiske revolusjon (1949), den iranske revolusjon (1979) og den meksikanske revolusjon (1910). Teoretiske forklaringer varierer: strukturelle analyser vektlegger materielle forhold og klasse; statssentriske tilnærminger fokuserer på statens kapasitet og lederskap, mens andre peker på ideer, internasjonal kontekst eller sykliske mønstre.