regenerasjonsevnen

Regenerasjonsevnen er evnen til å reparere eller erstatte skadet vev, organer eller lemmer. Den varierer betydelig mellom arter, vevstyper og utviklingsstadier, og påvirkes av genetiske program, cellebiologi og miljøfaktorer.

Regenerasjon deles ofte inn i ulike typer. Epimorfisk regenerasjon innebærer dannelse av et blastema av stam- eller progenitorceller som regenererer vevets struktur. Morphallaktisk regenerasjon innebærer omorganisering av eksisterende vev med lite ny vekst, slik som hos enkelteplanarier og andre uorganiske modeller. Kompensatorisk regenerasjon skjer når vevet vokser tilbake i størrelse eller funksjon uten å fullt gjenskape den opprinnelige arkitekturen, som leverens kraftige kapasitet til å regenerere mass etter delvis fjerning.

Forskjeller i regenerasjonsevne finnes både mellom arter og mellom vevstyper. Planarianer og salamandere har høy regenerasjonsevne for lemmer eller kroppsdeler, mens mennesker og andre pattedyr har begrenset evne til å regenerere komplekse strukturer. Hos mennesker er regenerasjonen tydelig i leveren, huden og beinvev, og i noe omfang i perifere nerver og muskler, mens hjertet og sentralnervesystemet har begrenset kapasitet etter sammensatte skader. Regenerasjon kan også være bedre i foster- eller neonatal stadier.

Underliggende mekanismer inkluderer stamceller og progenitorceller, samt signalveier som Wnt, Notch, FGF og Hedgehog. Immunsystemet spiller en viktig rolle, og riktig inflammatorisk respons kan støtte eller hemme regenerasjon. ECM og mekaniske faktorer påvirker også celleatferd og blastemautvikling.

Regenerasjon er et sentralt område i regenerative medisiner, inkludert stamcelleterapi, vevsteknikk, 3D-bioprinting og organoider, med mål om å forbedre vevs- og organs gjenoppbygging hos pasienter.