refleksjonsgittere

Refleksjonsgittere er optiske gitter der riller er gravert eller sporet på en reflekterende overflate. Når lys treffer gitteret, diffrakteres det i flere retninger, og intensiteten i hver retning avhenger av bølgelengden og gitterets profil. De brukes primært i spektral analyse hvor lys separeres i einzelne bølgelengder.

Grunnprinsippet er gratingligningen: mλ = d (sin α + sin β). Her er d rilleavstanden, α innfallsvinkelen målt fra gitternormalen og β diffraksjonsvinkelen. For refleksjonsgitter gjelder samme forhold, men man observerer diffraksjon i reflektert lys. Ved å velge ordning m og vinkler kan et ønsket λ maksimeres og andre λ fordeles i andre ordner.

Konstruksjon og profil: Refleksjonsgittere kan ha rulletegne eller holografisk fremstillede profiler. En blaze-vinkel (blaze angle) brukes for å dirigere mest av lyset mot en bestemt ordning og bølgelengde, noe som øker effektiviteten. Rilleavstanden d og antall belyste riller N bestemmer instrumentets oppløsning. I praksis finnes et bredt spekter av d-verdier, og echelle-gittere har ofte lav d og høy ordning for stor dispersjon.

Ytelse og karakteristikker: Effektiviteten varierer med materiale, vinkelkonfigurasjon og bølgelengde. En blaze-design kan gi høy respons i den valgte ordningen. Oppløsningen for refleksjonsgitter er omtrent R ≈ mN, der m er ordningen og N er antallet belyste riller. Refleksjonsgittere brukes i høyoppløsningsspektroskopi og i astronomi.

Bruksområder: astronomi, laboratorie-spektroskopi og kjemi, samt laseroptikk og industriell spektralanalyse. De gir høy reflektivitet og robusthet i krevende miljøer og kan konkurrere med transmisjonsgittere når lys må reflekteres snarere enn å passere gjennom en plate.