reflektivitet

Reflektivitet er en betegnelse for evnen til å reflektere over egne forutsetninger, handlinger og forholdet mellom forsker og det som studeres. Dette innebærer at kunnskap ikke produseres i et nøytralt vakuum, men formes av hvem som observerer og av konteksten arbeidet foregår i.

I samfunnsvitenskapene brukes reflektivitet ofte som en metodisk tilnærming der forskeren undersøker hvordan egne erfaringer, posisjon og verdier påvirker spørsmål, datainnsamling og fortolkning. Reflektivitet dokumenteres ofte i forskningsrapporter for å gjøre prosessen mer transparent og for å synliggjøre mulige skjevheter.

I lingvistikk og språkvitenskap beskriver reflektivitet også språklige konstruksjoner der handlingen refererer tilbake til subjekten, ofte med refleksive pronomen eller verb som uttrykker at den som utfører handlingen også er mottaker.

Historisk har reflektivitet blitt vektlagt av sosiologer og antropologer som Pierre Bourdieu, som krevde at forskeren stiller spørsmål ved sin egen posisjon og innflytelse i feltet. Innen vitenskapsteori og kvalitativ metode er reflektivitet et kjernetrekk i å forstå hvordan kunnskap produseres.

Anvendelse og utfordringer: Reflektivitet kan øke troverdighet og transparens ved at forskeren synliggjør hvordan kontekst og subjektivitet påvirker resultatene. Samtidig kan for mye reflektivitet gjøre framstillingen mindre konsis eller mindre etterprøvbar, derfor må man balansere selvrefleksjon med krav til tydelighet og systematikk.