programvarelisensiering

Programvarelisensiering er prosessen og rettighetene som gjelder bruk av programvare, og fastsettes vanligvis i en lisensavtale mellom lisensgiver og lisenstaker. Lisensen beskriver hva som er tillatt bruk, hvordan programvaren kan kopieres, om den kan modifiseres eller distribueres videre, og hvilke begrensninger som gjelder. Hensikten er å gi rettigheter til bruk samtidig med vern av opphavsrett og kommersielle interesser.

Det finnes ulike lisensformer og modeller. Proprietære lisense gir begrenset tilgang og ofte restriksjoner på kopiering, endring og omfordeling. Åpen kildekode-lisensieringer gir tilgang til kildekoden og bestemmer betingelsene for bruk, modifikasjon og distribusjon; vanlige eksempler inkluderer GPL, MIT og Apache-2.0, med varierende krav til åpenhet og videre lisensiering. Lisensmodeller kan være engangsbudsjett (perpetual), abonnement (SaaS eller skybasert), eller pay-per-use og volumlisensiering.

Viktige begreper i programvarelisensiering inkluderer rett til bruk, antall installasjoner, geografiske begrensninger, og om lisensen er overførbar. Mange lisenserforbyr dekompilering eller omvendt ingeniørkunst. EULA (end-user license agreement) er vanlig i proprietær programvare, mens åpen kildekode-lisensieringer fokuserer på kildekodeadgang og krav til videre deling. For skybaserte tjenester gir tjenesteavtalen (TOS) og databehandleravtaler relevante rammer, selv om koden ikke distribueres.

Samarbeidet rundt lisensiering kalles lisensforvaltning eller software asset management. Organisasjoner bør kartlegge hvilke programvarer som brukes, sikre samsvar med vilkårene og forvalte fornyelser og oppdateringer for å redusere juridisk og finansiell risiko.